Sverre Bagge
STATSUTVIKLING I SKANDINAVIA I MIDDELALDEREN
Hensikten med denne boken er å konfrontere den tradisjonelle nasjonale fortellingen om statens utvikling med nyere synspunkter på europeisk statsdannelse. Den belyser også graden av statsutvikling i de tre skandinaviske kongerikene gjennom et studium av flest mulig sider av utviklingen.
Utgangspunktet for moderne historieforskning er statens eller nasjonens historie. Historie som vitenskap i moderne forstand oppsto etter vanlig oppfatning samtidig med nasjonalstaten og dreide seg i stor grad om å søke opprinnelsen til samtidens nasjonalstat – eller det man i samtiden ville gjøre til nasjonalstater. Så også i Norden. I Norge skrev P.A. Munch i forordet til sin store norgeshistorie at verket, tross sin ufullkommenhet, måtte utkomme nå (1852), fordi man ellers risikerte at andre land bemektiget seg landets historie.
Dagens historikere oppfatter seg ikke lenger som nasjonens tjenere, men som upartiske forskere som søker å gi et mest mulig presist og nøkternt bilde av fortiden. Likevel er de for en stor del opptatt av de samme problemstillingene. De skriver for det meste om sitt eget lands historie og fører denne historien tilbake til vikingtiden, uten å reflektere særlig mye over hvordan og hvorfor Skandinavia ble inndelt i akkurat tre riker. De kan ha forskjellige oppfatninger av statsmaktens styrke og effektivitet i tidligere tider og av hvorvidt man i det hele tatt kan bruke ordet ”stat” om middelalderen, men hovedinntrykket av deres fremstillinger er en noenlunde jevn vekst i statsmakt og byråkrati fra de første, spede forsøk i vikingtiden til det 20. og 21. århundres regulerings- og velferdsstat.
Hensikten med denne boken er å konfrontere den tradisjonelle nasjonale fortellingen om statens utvikling med nyere synspunkter på europeisk statsdannelse. Den belyser også graden av statsutvikling i de tre skandinaviske kongerikene gjennom et studium av flest mulig sider av utviklingen.
Dagens historikere oppfatter seg ikke lenger som nasjonens tjenere, men som upartiske forskere som søker å gi et mest mulig presist og nøkternt bilde av fortiden. Likevel er de for en stor del opptatt av de samme problemstillingene. De skriver for det meste om sitt eget lands historie og fører denne historien tilbake til vikingtiden, uten å reflektere særlig mye over hvordan og hvorfor Skandinavia ble inndelt i akkurat tre riker. De kan ha forskjellige oppfatninger av statsmaktens styrke og effektivitet i tidligere tider og av hvorvidt man i det hele tatt kan bruke ordet ”stat” om middelalderen, men hovedinntrykket av deres fremstillinger er en noenlunde jevn vekst i statsmakt og byråkrati fra de første, spede forsøk i vikingtiden til det 20. og 21. århundres regulerings- og velferdsstat.
Hensikten med denne boken er å konfrontere den tradisjonelle nasjonale fortellingen om statens utvikling med nyere synspunkter på europeisk statsdannelse. Den belyser også graden av statsutvikling i de tre skandinaviske kongerikene gjennom et studium av flest mulig sider av utviklingen.