KAMPEN OM SHAKESPEARES IDENTITET

«Boken er en spennende, intelligent og lærerik guide inn i den Elisabetanske kultursfæren, hvor maktspill, spioneri og voldsbruk krydret hverdagen. […] Lesningen av denne boken har lært meg utrolig mye kulturhistorie. […] Jeg vil, uansett hvilken teori man holder på, ikke nøle med å anbefale denne boken til alle som har interesse for Shakespeares verker. Uthaug utelater ikke en eneste vesentlig detalj, og han veier frem og tilbake som en ekte forsker. Han har ingen skjult agenda. Boken er god, spennende skrevet og røper stor kunnskapsrikdom. For meg var dette ‘A good read.’»

Henning Næss, LIBRA

Shakespeares identitet – er ikke det en opplagt sak? Hvordan kan noen tvile på at verdens største dramatiker skrev stykkene som er tillagt ham? Navnet hans finner vi jo på tittelsidene, i hyllester fra kolleger og på hans gravmonument, saken må jo være opplagt. Likevel har tvilen vært der, til tross for at skeptikerne til den offisielle forklaringen risikerer å bli stemplet som eksentriske fantaster og det som verre er.

For over femten år siden anmeldte Geir Uthaug i Aftenposten en bok som lanserte en ny teori om forfatterskapet til William Shakespeare. Han oppfordret akademikere til å ta boken alvorlig, de burde ikke avfeie den uten å ha sett på indisiene. Han vant ikke gehør; tvert imot ble han irettesatt av to Blindern-professorer. Men svarene de ga, overbeviste ham om at dette var et spørsmål det var nødvendig å se nærmere på. Han skaffet seg omfattende litteratur, holdt foredrag og skrev artikler om forfatterskapsproblemet. Det toppet seg i april 2016 i forbindelse med Shakespeare-jubileet, det vil si 400-års-markeringen for mannen fra Stratfords død, da han fikk arrangere et seminar på litteraturhuset i Oslo, der spørsmålet om dramatikerens identitet var i fokus. Det var under denne prosessen og reaksjonene han fikk, at det gikk opp for han hvor kontroversielt emnet fremdeles er, og hvor lite nordmenn, også litterater, kjenner til denne historiske og pågående debatten. Han bestemte seg for å skrive en bok.

Denne boken lanserer ingen ny teori, her er det andres teorier som presenteres. Shakespeare-forskningen bygger på to tradisjoner – den ene, som har dominert offentligheten og det akademiske liv i flere hundre år og gjør det fremdeles – tar det for gitt at han må ha vært identisk med en mann med et lignende navn; at denne personen som kom fra et respektabelt småby- og håndverkermiljø, slo seg opp som skuespiller og dramatiker i London, der han høstet stor heder, for så, mens skaperkraften var på det høyeste, å trekke seg tilbake til fødebyen hvor han levde sine siste dager som en aktet og velstående borger. Den andre tradisjonen – som har vært like underkjent av akademia som den første har hatt forrang, selv om bildet er i ferd med å slå sprekker – har liten eller ingen tillit til de gamle overleveringene og viser til hvor lite vi egentlig positivt vet om den historiske Shakespeare. De mener også at et verdensbilde som er så avansert som Shakespeares rimer dårlig med det dokumentene viser om den angivelige forfatteren, som de kaller Stratfordmannen.

Kampen om Shakespeares identitet avslører oppsiktsvekkende kulturpolitiske og historiske sammenhenger som vil få leseren til å se på identitetsspørsmålet med nye øyne.