Last ned høyoppløst omslagChristopher R. Browning
HELT VANLIGE MENN
RESERVEPOLITIBATALJON 101 OG DEN ENDELIGE LØSNINGEN I POLEN
«Historia om ein tysk politibataljon under jødeutryddinga opnar for skremmande innsikter. […] Browning argumenterer overtydande mot at det berre er monster som er i stand til å utføra uhyrlege gjerningar.»
Om morgenen den 13. april 1942 kom mennene i reservebataljon 101 til den lille landsbyen Józefów i Polen, en typisk polsk landsby med beskjedne, hvite, stråtekte hus. Da kvelden kom, var 1500 av de 1800 jødiske innbyggerne skutt – kvinner, barn og gamle. Arbeidsdyktige menn ble deportert til en arbeidsleir. I de påfølgende 16 månedene deltok bataljonen i skyting av 38 000 jøder. 45 000 ble sendt til konsentrasjonsleiren Treblinka.
Gjerningsmennene var middelaldrende familiefolk fra Hamburg, fra arbeiderklassen og nedre middelklasse. De var ferske rekrutter uten tidligere krigserfaring. Det var mindre enn tre uker siden de kom til Polen.
Browning har studert beveggrunnene som drev mennene til å delta. Han hevder at de fleste ikke var fanatiske nazister, men helt vanlige menn som handlet ut fra sammensatte motiver, som gruppepress, autoritetstro og rolletilpasning.
Helt vanlige menn er en av de viktigste bøkene som er skrevet om Holocaust. Den stiller et spørsmål vi alle må ta stilling til: Kan jeg være sikker på at jeg ville ha handlet annerledes i en lignende situasjon? Brownings svar er urovekkende.
«Dette er ‘history from below’ av ypperste sort, et uvurderlig innblikk i hvordan helt vanlige politimenn reagerte på uhyrlighetene, om hvor industrielt og organisert drapene foregikk, samtidig som vi også får historier om ‘overbelastede drapsmaskinerier som bryter sammen’.»
Øyvind Holen, DAGENS NÆRINGSLIV
«Dette er ei viktig bok. […] ‘Helt vanlige menn’ er diverre ei nødvendig bok. Mange har vore opptekne av holocaust som ‘vondskap’, og kledd brotsverka i ei slags mytisk skodde. Browning gjev oss ei meir haldbar ‘forståing’, eller i alle fall ei motvillig aning om korleis dette kunne skje.»
Egil Morland, DAGEN
