Rune Slagstad
DA FJELLET BLE DANNET
«Ei stor og innhaldsrik forteljing om korleis dei nasjonale strategane gjorde fjellheimen til vår eigen. […] Dette lagar Slagstad ei forvitneleg forteljing om – der embetsmannstatens nasjonalisme og samspelet mellom nasjonalisme og romantikk er drivkrefter. […] Slagstads store forteljing er full av små interessante forteljingar som viser kor mykje han veit om – og kjenner seg heime i – stoffet, og særleg om embetsmannstaten.»
Arild Pedersen, DAG OG TID
Da fjellet ble dannet forteller et stykke norsk kulturhistorie. En opptakt danner møtet i 1821 fremfor Rjukanfossen mellom Christopher Hansteen, direktør for Norges Geografiske Oppmåling, og maleren Johannes Flintoe: den ene målte, den andre malte. I denne fortellingen hører også en tredje gruppe kartleggere: geologene. Geologen B.M. Keilhau som i 1820 etterlot seg de første maleriske skisser over Jotunheimen. Kartleggerne måtte bevege seg inn i det landskap de ville beskrive, og omformet langsomt nordmenns oppfatning av fjellnaturen. Den ville, ugjestmilde natur ble en fjellheim – en del av den nasjonale identitet.
Før fjellet tidlig på 1800-tallet ble «oppdaget» av byfolk, var det befolket av gjetere, driftekarer og slåttefolk, med støler, buer og felæger og med et nett av stier og tråkk. Men det var dannelsesborgerskapet som omskapte fjellet til et turistisk vandringsrom: landskapet ble et opplevelsesrom. Sportsvandrerne tok steget ut av den mer eller mindre urbane sivilisasjon og inn i den «opprinnelige» natur. Vandringsturismen, som fra 1868 samlet seg i Den Norske Turistforening, fikk sitt sentrum i Jotunheimen, «denne mæktige stenbygning», som ifølge beskrivelsen til Turistforeningens første stipendiat, stud.theol. Jonas Dahl, var landets «aller helligste».
Slagstads fortelling om den norske fjellheimens dannelseshistorie gir også portretter av noen av fjellets dannelsesagenter, så som Thomas Heftye, DNTs grunnlegger, Emanuel Mohn, «tinderangleren», Yngvar Nielsen, «professorturisten», og Therese Bertheau, den første kvinne som besteg Store Skagastølstind, og viste at fjellet kunne være et sted for kroppslig utfoldelse også for kvinner. Boken avrundes med portretter av de to tindefilosofene P.W. Zapffe og Arne Næss.
Denne bokens tekst er en videreutvikling av del I og del II i Rune Slagstads (Sporten). En idéhistorisk studie, 2008.
Boken er rikt illustrert.
«Eit ti år gammalt verk om fjellheimen er gitt ut på nytt. Det står seg godt, og har fått ny aktuallitet. [...] for dei som vil forstå nordmenns forhold til fjellet, er Rune Slagstads arbeid frå 2008 eit standardverk. Eit pluss er også at boka er rikt illustrert med mange klassiske maleri, teikningar og foto.»
Tom Hetland, STAVANGER AFTENBLAD
«[...] både interessant og opplysende, og formidler et vell av kunnskaper om hvordan den norske fjellheimen ble demokratisert og sosialisert; kort sagt tilgjengeliggjort for oss vanlige mennekser – i hvert fall oss dannede. [...] summa summarum må man som litteraturanmelder konstatere at Rune Slagstad som forfatter utgjør en særdeles sjelden og vellykket kombinasjon av kunnskap og formuleringsevne, der den ene egenskapen elegant glir over i det andre, som oftest.»
Arne Dvergsdal, DAGBLADET
«[…] en interessant bok som viser hvordan det monumentale naturlandskapet i løpet av 1800-tallet ble en viktig del av norsk identitet og selvoppfattelse, på samme måte som i en del andre land som manglet «klassiske» monumenter i marmor og bronse over en tidligere høykultur.»
Frans-Arne Stylegar, FÆDRELANDSVENNEN
«Det er interessant og artig å fylgja den allsidige professor Rune Slagstad i hans «opning» av fjellet. [...] Det har vore mange diskusjonar knytt til opninga av fjellheimen – om masseturisme i fjell, om fjellklatring og jakt. Alt er med her, og den som har interesse for den norske fjellheimen, har i denne boka ei gullgruve.»
Johannes Kleppa, DAGEN